Jubel

  • Jubel kårer: Snoop Dogg Topp 10

    Snoop Dogg-redaksjonen i Jubel.fm har lagt sine hjerner i bløt, og nilytta til albumkatalogen til vår favorittbikkje. Det har vært blod, svette, tårer og ”kill your darlings”, men til sist kom vi opp med den definitive kåringen av Snoop Doggs ti beste album. Det blir ikke premie til den som gjetter førsteplassen i Snoop-kanonen.
     

    1. Doggystyle (Death Row 1993)
    Førsteplata var best! I Snoops tilfelle var det aldri noen tvil. Ti av Snoop-juryens elleve medlemmer hadde Doggystyle på førsteplass. 

    I 1992 dominerte nykommeren Snoop Doggy Dogg solodebuten til Dr. Dre, The Chronic, og allerede året etter hadde doktoren produsert hele Doggystyle. ”Who Am I? (What’s My Name?)”, ”Gin and Juice”, ”Lodi Dodi”, ”Tha Shiznit”, “Murder Was the Case”, trenger vi å si mer? Dette var første gang en soloartist gikk rett inn på førsteplass på den amerikanske albumlista med sin debutplate.

    The last meal - front

    2. Tha Last Meal (No Limit 2000)

    Snoops femte studioalbum er kanskje den som minner mest om en oppfølger til nettopp Doggystyle. Hundefiguren fra debuten var tilbake på omslaget, det samme var gamle helter som Dr. Dre, Lady of Rage, Nate Dogg og Kokane – men også nyere stjerneskudd som Timbaland og Scott Storch i produsentstolen. Snoop oppsummerte sine røtter i g-funken på Death Row samtidig som han ga et solid frampek på sitt kommende comeback som hitmaker.

    Tha-doggfather

    3. Tha Doggfather (Death Row 1996)

    Er dette Snoop Doggs egentlige solodebut? Doggystyle framstår mer som et produkt av kollektivet Death Row, men her føles det mer som Snoop er blitt herre i eget hus. En litt nølende herre kanskje, men likevel.

    Dr. Dre hadde forlatt Death Row, plateselskapboss Marion ”Suge” Knight ble dømt til fengsel og vennen 2Pac var drept. Tha Doggfather ble nærmest umiddelbart stempla som "det vanskelige andrealbumet", men som denne tredjeplassen viser står den fortsatt sterkt i fansens hjerter. Dette var en av platene som splitta juryen, folk hadde den i topp tre eller i bånn. Men de fleste hadde den med.

    Nolimit

    4. No Limit Top Dogg (No Limit 1999)

    Hvis folk ble skuffa over Tha Doggfather, ble mange rasende over Snoops neste karrieretrekk. I 1998 forlot Snoop g-funk, California og Death Row til fordel for samlebåndsbeatsene til Beats By The Pound, New Orleans og Master Ps No Limit Records.

    Juryen er fortsatt delt når det gjelder No Limit-debuten Da Game is to Be Sold, Not to be Told, men den kjappe oppfølgeren No Limit Top Dogg får nå sin fullt fortjente kunstneriske oppreising.

    Eastsidaz

    5. Tha Eastsidaz: Snoop Dogg Presents Tha Eastsidaz (Dogghouse 2000)

    Der No Limit-katalogen har vært undervurdert av flere, er det med skam å melde at Snoops to album med Tray Dee og Goldie Loc som Tha Eastsidaz faktisk var et nytt bekjentskap for flere medlemmer av Snoop-redaksjonen i Jubel.fm. Dette er platene for deg som savner g-funkens glansdager, og er lei Snoops mer kommersielle sider. Historien om gruppa er også typisk for Snoops noe kronglete karriere som plateselskapsmogul.

    Snoop, Lil’ C-Style og Techniec skulle opprinnelig ut med plate som LBC Crew i 1997, dukket opp som Eastsiders i 1998, og gjenoppsto som Tha Eastsidaz med Goldie Loc og Tray Dee som erstatningsmedlemmer i 2000. Og det kan hende du har hørt musikken her likevel, for flere av låtene er med i voksenfilmen Snoop Dogg’s Doggystyle.

    Paidthacosttobedabo

    6. Paid Tha Cost To Be Da Bo$$ (Priority 2002)

    Hvis Tha Last Meal var Snoops farvel med 90-tallet, er dette hans programerklæring for 2000-tallet. Snoop fortsetter prosjektet med å skape en oppdatert gangstaversjon av Parliaments funkunivers, han er for alvor i ferd med å skape og spre rollefiguren Snoop Dogg til et bredere publikum i filmer som Training Day (2001), Bones (2001) og The Wash (2001), og han innleder nå også kampen om å vende tilbake på hitlistene – med produksjon av The Neptunes, DJ Premier og Just Blaze. ”Beautiful” med Pharrell Williams blir hans største hit siden debuten, og en forløper for hitmaskinen som viser ansikt på R&G-albumet.

    Duces

    7. Tha Eastsidaz: Duces 'N Trayz: The Old Fashioned Way (Doggystyle 2001)

    Ikke alle i Snoop-redaksjonen var enige i at Tha Eastsidaz-debuten fra 2000 var best, noen holder en knapp på denne jevngode oppfølgeren. Men de fleste var enige om at begge forsvarte sin plass i Snoop-kanonen.

    Uheldigvis fikk ikke gruppa oppfylt sitt potensial denne gangen heller, siden Tray Dee måtte sone 12 år i fengsel. Disse to Eastsidaz-platene er de beste utgivelsene fra Snoop eget Doggystyle-plateselskap, med god hjelp av folk som Nate Dogg, Latoiya Williams, Kokane, Suga Free og Soopafly. Kanskje vi like gjerne kan kalle dem Snoops egne versjoner av Dr. Dres all star-album The Chronic?

    213 - the hard way

    7. 213: The Hard Way (TVT 2004)

    På delt sjuendeplass: 213 er den gamle gruppa til barndomskompisene Snoop, Warren G og Nate Dogg, og de kjenner du fra låter som “Deez Nuts” fra The Chronic og ”Ain’t No Fun (If the Homies Can’t Have None) fra Doggystyle. Men solosuksess og tilfeldigheter førte til at det ikke ble noe 213-album før i 2004, og etter Nate Doggs tragiske død, kan vi se langt etter oppfølgeren.

    Heldigvis har vi dette minnet, som i likhet med Eastsidaz-platene har en tendens til å bli glemt når man snakker om Snoops største øyeblikk. Men her den på sin velfortjente plass i Snoop-kanonen.

    Snoop-dogg da-game-is-to-be

    9. Da Game is to Be Sold, Not to be Told (No Limit 1998)

    Snoops No Limit-debut er det undervurderte albumet blant Snoops undervurderte album. Det har akkurat nok fans (to!) i Snoop-redaksjonen til at det lurer seg inn på lista, men fortsatt er skuffelsen over Snoops inntreden i samlebåndsuniverset til Master P så sterk at albumet er vanskelig å høre på for de fleste.

    Men kom an, folkens! Snoop, Mia X, Mystikal, Fiend og Soulja Slim over Beats by the Pound-produksjoner. Det kan jo ikke bli dårlig! Forvent at plata stiger på lista til neste Snoop-kåring i 2016.


    Rhythm and gangsta the masterpiece

    10. R&G (Rhythm & Gangsta): The Masterpiece (Star Trak 2004)

    Snoop Dogg har hatt mange comebackplater, men dette albumet på The Neptunes' Star Trak-label ble den store gjenfødelsen av Snoop som global popstjerne. Hits som ”Drop It Like It’s Hot” og ”Signs” introduserte Snoop for et ny generasjon av fans, og en 12. plass på VG-lista ble faktisk hans første albumplassering i Norge.

    På den påfølgende verdensturneen sto Snoop fram som et populærkulturelt ikon, en mann som ikke bare hadde en rekke hitsingler å vise til, men som også har skapt sitt eget språk og dratt hallikstilen i hiphop over og langt forbi parodien.

    Dessuten: Det hersket en viss uenighet over hvorvidt enkelte Snoop-dominerte soundtrackplater skulle regnes med i den offisielle Snoop-katalogen eller ei. De ble til slutt diska, noe som gikk ut over blant annet Murder Was the Case (1994) og Bones (2001). Nyere album som Tha Blue Carpet Treatment (2006) og Doggumentary (2011) boblet rett under topp 10, mens Malice n Wonderland (2009) er det ingen som liker.

    Juryen: Øyvind H. Basmo, Eirik Basmo Ellingsen, Eirik Aimar Engebretsen, Øyvind Holen, Amund Holmboe Basmo, John Harald ”Joppe” Pedersen, Martin Bjørnersen, Jon Refsdal Moe, Ketil Ramberg, Marius Emanuelsen og Margrete Alva.